En kvinneen drømen fortid
Fødselen har trukket i langdrag, men endelig kan Karoline holde den lille i armene. Ør av lykke stirrer hun inn i barnets mørke øyne. Andreas stusser over at gutten er så mørk, men slår seg til ro med at slik var han selv også. Det eneste Karoline nå vil, er å komme seg hjem.
Og da skipet seilte ut fra Bergen, og de snødekte fjellene lå som en hvit krone omkring de fargerike bryggene, kunne hun ikke vært mer forventningsfull. Ikke engang om det hadde vært Amerika hun skulle til.
